Jeg har vært med på det meste av reisen siden Terrengsykling kom til landet.
Eller skal jeg si Offroad eller mountainbike som kansje var de første begrepene som tok sykkelen bort fra veien og inn i skogen og stiene. Det hender jeg treffer nye folk og begynner å snakke om terrengsykling at jeg skjønner at det er en begrepsforvirring, etter at vi har snakket om terrengsykling litt sier vedkommende at de har testet slik stisykling og lurer på om jeg driver med det også;-)
I Norge har nok «Birken» gjort mye til at sykling på terrengsykler er det samme som sykling på grusvei. Birken er ett kult arrangement og har gjort mye for sykkelsporten, men det er vel ikke terrengsykling slik jeg ser det.
Da jeg startet opp med terrengsykling var det ensbetydende med å komme seg ut i skogen og utforske stiene, finne flyten, hvor bratt vi kunne sykle, klare crux. Vi hadde akkurat de samme drømmene og akkurat de samme problemene da som nå.
I høst syklet jeg noen stier jeg ikke hadde syklet på siden det kun fantes hardtail 26″ med stiv gaffel. Det som var morsomt var at selv med moderne fulldempa stisykkel så oppstod akkurat de samme situasjonene som jeg måtte takle. Cruxene var de samme, knottete røtter og stein satte konsentrasjonen på prøve o0g utforbakkene med skråkjøring og glatte røtter gjorde fortsatt sitt for å få meg ut av komfortsonen. Jeg gjorde i høst også en filminnspilling til FFTV´s Terrengskolen hvor vi testet sykler fra 80 og 90 tallet. Det var morro å teste igjen, men kunne ikke skjønne at vi klarte å bruke disse nervøse syklene i skogen, men den gang var det det vi hadde og vi hadde det sykt kult.
Mye har forandret seg seg siden starten men det handler fortsatt om opplevelser, natur, mestring, skrubbsår, tøying av grenser, søken etter flytfølelsen.
Så det spiller egentlig ingen rolle hva du har av utstyr bare du kommer deg ut og har det gøy. Utvikling av utstyr har selvfølgelig tatt sporten mange steg fremover og gjør at flere kan føle mestring, vi kan kjøre fortere ,mer behagelig og med større trygghet og høyere fart. Uansett er det jo alltid gøy med nytt stasj. Synd ikke Strava fantes på den tiden, men stoppeklokker var det og det er flere steder jeg ikke klarer å sykle like fort som i «gamle dager». Utstyret har blitt mere spisset mot sine bruksområder slik endurosykler er spisset mot å kjøre raskest nedover men funker greit ellers også, mens de raskeste rittsyklene er det ikke så ekstremt forskjell på annet en materialer, bedre gir, bremser etc. som gjør opplevelsen kansje bedre.
Stisykling på 80-90 tallet var nok forbeholdt de som virkelig likte å ufordre seg. Mens nå er stisykling blitt folkelig og det er veldig gledelig å se at fler og fler kommer seg ut og opplever skogen og stiene fra sykkelsetet. De siste årene har det også blitt mer vanlig med håndbygde stier. Dette gjør stisykling lettere tilgjengelig for folk og i tillegg avlaster de andre turstier mot slitasje.
Uansett hvilke sykkel, hvilke stier og ambisjoner du har, så er det fortsatt «mannen» oppå sykkelen som må takle terrenget og oppleve gleden og mestringen.
Vi sees i skauen!
